Svaret er ja.
Hvis det ikke allerede er det bør det bli det.
Hvorfor?
Fordi det gjør verden til et bedre sted og i tillegg er det lønnsomt.
Kofi Annan plasserte bedrifters samfunnsansvar i riktig kontekst når han sa «Det er utopi å tro at vi skal nå vårt felles mål om en bærekraftig utvikling uten bedrifters aktive medvirkning». Endringskraften som ligger i bedrifters adferd er formidabel. De valgene vi gjør som bedriftsledere skaper effekter som handler om mye mer enn lønnsomhet.
Dersom vi skal overlate samfunnsansvar til Milton Friedman er svaret enkelt (men feil). Han sa: «det finnes ett og bare ett samfunnsansvar for en bedrift. Å bruke sine ressurser til på aktiviteter som er utformet for å øke sin fortjeneste.” Prisen for Friedmann-modellen fant vi i magen på «plastvalen» sist høst. Korttenkt børslogikk som ikke priser miljøkostnader eller tar ansvar for ansattes trygghet og helse gir beviselig ikke det svaret vi trenger.
Kapitalisme 2.0. Mange bedrifter har heldigvis beveget seg videre fra Friedmanns paradigme. I key note innlegget «Sustainable Vikings» under Nordic Edge konferansen gjorde professor Robert Strand et poeng av at den skandinaviske modellen har i seg mekanismer og kulturelle egenskaper som flere land burde adoptere. Men selv ikke vi har alt på plass.
I 2011 skrev strategenes yppersteprest professor Michael Porter det som ble kåret til årets artikkel i Harvard Business Review. Artikkelen «Creating shared value. How to reinvent capitalism and unleash av wave of innovation and growth» ble et vektig anslag i en bevegelse som er i vekst. Kjernen i Michael Porter sitt resonnement er følgende:
“The purpose of the corporation must be redefined as creating shared value, not just profit per se.
This will drive the next wave of innovation and productivity growth in the global economy.”
«Creating shared value» handler om nettopp om å forstå sin bedrift i en større sammenheng enn å produsere én bunnlinje. De spesielt interesserte vil finne mye interessant på nettstedet www.sharedvalue.ord. Vi finner også igjen de samme tankene i satsingen «The B Team» (www.bteam.org) som frontes av en rekke fremtredende industriledere i globale bedrifter, blant annet Richard Branson fra Virgin.
Vi hører i flere og flere sammenhenger at det snakkes om trippel bunnlinje eller trippel P. Det forventes at man rapporterer både på «People» og «Planet» i tillegg til «Profit». I samme gate finner vi «Impact investment» som er en investeringsform i selskaper som ønsker å gjøre en forskjell.
De praktiske grunnene til at Michael Porter sin 2.0 versjon av kapitalisme har noe for også for en vanlig mellomstor bedrift i Stavanger-regionen seg er blant annet:
- Dine fremtidige nye unge ansatte er på jakt etter arbeidsgivere som har tydelige verdier og som forstår sin rolle både i lokalsamfunnet og i det globale bildet. Det betyr at du mister fremtidig konkurransekraft dersom du ikke har orden i sysakene her
- I et opplyst marked vil kundene i større grad foretrekke produkter og leverandører som i praksis viser at de er en del av løsningen og ikke som en del av problemet
- Et aktivt og tydelig samfunnsansvar vil bli en «skulle bare mangle» faktor i enhver forretnings- og merkevarestrategi. Du kan muligens snike deg unna et par år til, men det er ingen vei utenom.
Merkevarenes Bermudatriangel
Det å utvikle en sterk merkevare er sannsynligvis mer krevende enn noen gang. Merkevarearbeid krever klare tanker, ressurser og marathonkondis. Varemerker er kjønnsløse juridiske konstruksjoner vi finner overalt. Gode merkevarer derimot er like sjeldne som opplyste kommentarfelt.
GDPR, ISO og LEAN prosesser skaper det jeg kaller for merkevarenes Bermudatriangel – interne altoppslukende prosesser som gjør at merkevarene sporløst forsvinner. Når bedrifter blir så fokusert på compliance og indremedisin at man ikke bare ender man opp med å være skikkelige, men også skikkelig kjedelige, har noe gått galt.
Jeg kunne valgt et annet perspektiv. Det er også mørke skyer på bedriftshimmelen. Gigantiske grådige multinasjonale selskaper med økonomier større enn nasjonalstater og skattevilje som en småirritert FrP-velger, utfordrer velferdsmodellene våre kraftig. Men det er litt mer håpefullt å være en muligens naiv optimist som tror at den gode siden vinner.
Mitt råd er å bestemme seg for å være en del av løsningen.